Kollektiv ensomhet. Kollektiv inspirasjon

Vi er alle oppdagelsesreisende i livet, hvilken vei vi så enn følger.
- Fridtjof Nansen

Jeg lar meg lett inspirere av oppdagelsesreisende. De har sett ting først. De har gjort ting først. Ikke minst har de trosset linjene rundt seg og begitt seg ut på det uvitende. Og de seiret. Iallefall mesteparten.

De har en slags autoritet som kun kan fås ved å gjøre og la folk få vite hvilke erfaringer man har. Når Ole Gunnar Solskjær snakker om rett skru på ballen spisser de fleste ørene. Når Aslak Nore kvitrer om Afghanistan blir skriket ofte enda høyere. Fordi vi vet hva de vet. Slik er det også når oppdagere snakker.

Nettopp derfor ble jeg veldig inspirert da Telenor for en liten stund tilbake laget en rekke reklamer hvor mennesker med akkurat denne autoriteten fikk lov til å boltre seg i visdomsord og erfaringer. Børge Ousland sin fanget meg mest. Se den. Nyt den og glem faktumet at de prøver å selge et produkt.

Livets notatbok

Jeg sitter i en trang og klam kafè på Eidsvoll. Kafè Henrik. 27. april. Helt fremst har de plassert en scene med mange musikkinstrumenter. Det venter storfint besøk. Salen er allerede fylt opp og jeg finner plassen helt bakerst, inn mot biblioteket. Det er mange gamle folk. Middelalderene. I dress. Selv har jeg bare skjorte og olabukse. Like etter ankommer to av de største kulturpersonlighetene i samtidens Eidsvoll. Tom Stalsberg (Dagbladjournalist og forfatter) og Stian Carstensen (Musiker og humorist i denne sammenheng). Autoritært, musikalsk og humoristisk starter de rett på med noen lokale gloser undertegnede ikke hele tiden klarer å forstå, men som allikevel er artige. Det er noen med måten det blir fortalt på. Allikevel visste de fleste hva som ventet videre. Levi Henriksen stod iherdig og ventet på bakrommet. Snart var det hans tur. Grunnen. Grunnen til at jeg var der. Iført en svart skjorte med hvite striper med et fengende mønster som kastet glans over mennene i dress tok han et par autoritære skritt opp på scenen. Vi ante ikke hva han ville lese, men det kom til å bli bra. Det visste vi. Etter litt snakking tar han opp arkene sine. Guttene på scenen har skrevet så mye at de ikke klarer å ta alt på sparket. Selvsagt.

“Summertime blues revisisted” klirrer det i stemmen til Levi. Ordene gir gjenklang i Colaglassene rundt om i salen. Som en rakett når de også helt ut mot biblioteket. Jeg spenner ørene på det ytterste og åpner sinnet.
“Alt går så fort. Alt tar så lite tid. Stor nå, men fortsatt liten.” Fortsetter han. “Stor nå, men fortsatt liten?” tenker jeg. Det var i det jeg åpnet notatboken min. Livets notatbok. Det er lenge siden jeg hadde sett i den. Som jeg noen ganger leser avisen åpner jeg den bak frem. Tomme sider. Mange tomme sider. Febrilsk blar jeg videre. Bakover. Mot midten. Fortsatt tomt. Hodet mitt blir svettere enn salen er klam. Der. Der fant jeg noen sider. “Stor nå”, stod det på sidene. “Jeg har blitt stor nå. Ungdom”. Tankene strekker seg tilbake til ungdomsstiden. Jeg var stor.

Jeg har aldri vært god til å tegne, men nederst på den ytterste siden klarte jeg å skimte en skisse. Jeg skriver. Skriver om IT. Jeg er femten år og vet alt. Jeg spiller fotball. Jeg skater. Jeg skriver. Det var den siste siden i notatboken. Jeg blar videre bakover. “Liten nå”, står det på side en.  Jeg var fem. Barneskolen. Jeg tenkte ikke, jeg skrev ikke. Jeg bare gjorde. En gang sa jeg visstnok at jeg aldri forstod poenget med å lære meg å lese, eller skrive. Det var helt sikkert. Mattematikk og regning derimot var lurt, for da kunne jeg telle pengene mine. Jeg blar fremover igjen. Ungdomskolen. Vitnemålt ligger krøllet nederst i boken. Jeg gikk ut fra ungdomsskolen med fem i norsk og tre i matte. “The Times They Are a-Changin’” stod det nederst med klare referanser til barnetiden.
Men jeg forstod ikke. Jeg bladde meg igjennom boken på nytt. Alle de siste sidene var tomme.
“Og hjertet stadig er en muskel” avslutter Levi sitt dikt med. Jeg går hjem, fortsatt med notatboken under armen. Jeg setter meg ned. Klokken var nærmere ellve på kvelden. Jeg levde i en notatbok med blanke sider. Jeg LEVER i en notatbok med blanke sider. Jeg fant frem den pennen med svart skrift. Det er penest. Stillferdig traff den blokka, men jeg hadde tidenes skrivesperre. Ingen ord ville ut.
I hele min ungdomstid kunne jeg sette meg ned og skrive akkurat det jeg ville skulle komme ut. Nå var det ikke så mye som et adjektiv som ville ut av kulepennen. Jeg skrev overskrifta; “livet”. Under skrev jeg:
“Stor nå, men fortsatt liten”, mens jeg tenkte på Levi som stille var på vei hjem til Kongsvinger.

Har vi tid til den relative tiden?

Dette innlegget ble opprinnelig skrevet som en skoleoppgave 07.04.2010.

”Den begynner å bli gammel”, er den første tanken som slår meg idet min eldre versjon av ”Sony Ericsson” av slaget ”well done” lager en buldrende pipelyd som gir en fortreffelig gjengklang i mitt sådan kompakte rom. Uten en entusiasme som ligger på linje med takhøyden tenker jeg med et ubevisst, men samtidig velgjort smil om munnen at det er i dag jeg skal opp og ut i det som trekker hele vår oppfatning av Einsteins minnerike og kloke ord langt frem i hodeskallen. Den relative tiden skal vise seg å være primus motor for de neste timene. Oslo Airport Gardermoen venter.

For mens hanen fortsatt lever ut sine urimelighetsgrenser i drømmene bærer jeg tettpakkede t-skjorter og gensere i en egentlig for liten koffert. På vei inn dørene reflekteres en skummel tanke i en ung sjels hode. ”Det er av og til irriterende hvor relativt tid kan være, mens dens sidebror i menneskets eksistens, rom, står der som den tapre vinner av menneskets sinn – ubevisst sådan.”

Flyplassen er nemlig en slags menneskelig målefaktor, og jeg ønsker å sitere en mann i 25 års alderen som reflekterer mer over tid enn noen annen. ”Alle har sin egen tid”, kan man lese i Erlend Loes kritikerroste roman ”Naiv Super”. En bok som støtter opp min tanke på vei inn døren.
Det er litt fascinerende dette med flyplass. I en relativt stor hall har mennesket klart å samle sammen en solid dose av stress og utålmodighet til en og samme tid. Som sagt, alle har sin egen tid – ikke bare rent fysiologisk, som kan bevises med rene testinger. Men derimot psykisk. Menneskets sinn tenker ubevisst på tid, stort sett hele tiden.

På arbeid vil den relative tiden nok en gang trekkes inn i vår eksistens, og jeg betviler at jeg er den eneste som kan få en åtte timers arbeidsdag til å virke som nettopp en dag. Men i stedet for å nettopp påstå at dette utvilsomt kan ha vært en ”hel dag”, vil jeg heller spørre meg selv; ”kanskje dette var dagen min?”. For hva er egentlig en dag? Om fysiologien beviser at tid er relativ, og at alle har sin egen tid, så vil det kanskje bety at dagen er hva jeg selv gjør den til? Det vil med andre ord si at de gamle, kloke ordene ”carpe diem” nok en gang vil bli alfa og omega i vår eksistens. Kanskje spørsmålet vi ofte stiller våre nærmeste, men også menneske som deler vår oppfattelse av tidens rom; ”hvor god tid har du?” ikke lenger har sin fulle funksjonalitet?

”Hva gjorde du med tiden du hadde?” vil kanskje være et mer passende spørsmål å stille, for det er nettopp dette som vil være aktuelt på dagsorden innenfor moderne filosofering rundt tid. Men viktigst av alt setter denne spotlighten mot et enda viktigere spørsmål. Kanskje min Sony Ericsson ikke er så gammel allikevel?
Tid er, og har alltid vært et spørsmål uten mange svar. Jeg tviholder i alle fall til diktet ”Tiden” av Benny Andersen som ikke er så opptatt av Illustrert Vitenskaps nyeste forskning innenfor atom-ur, men derimot det som virkelig teller i vår realitet, og som jeg nylig belyste. Nettopp hva vi gjorde med tiden vår. For kanskje har vi nådd randen av gjennombrudd innenfor forskning? Kanskje det nok en gang er menneskets egen fornuftige tenkning som nok en gang blir satt på som innbytter for vår forskning.

Jeg sitter i alle fall nå godt plassert mellom to litt eldre og bedrevitende menn på flyet som skal ta meg med til Nordland. Det er rart hvordan følelsen er i flyet. Man føler liksom at alt som skiller deg fra evigheten er noen tynne metallvegger, og virkeligheten har aldri vært så nær. Å fly i et fly kan på mange måter være den store kontrast med det å fly i sine dypeste drømmer, hvor man brått blir avbrutt av vekkerklokken i det som virket som ett sekund. I den harde virkelighet mister man derimot sin oppfatning av tiden, og uansett hvor langt et sekund er, kan man være ett hundre prosent sikker på at flyet aldri vil treffe bakken før du minst aner det.
Tiden er uansett en svært sentral faktor i livet våres, samtidig som den er vanskelig å holde tak rundt, og analysere. Jeg er i alle fall godt plassert i flyet med mine nye, eldre venner. Og mens jeg lener meg godt tilbake med god musikk på øret kan jeg se ut i evigheten, på menneskeheten, og nyte mine egne tanker mens jeg ser på travle forretningsmennesker som strever etter å få tid til den relative tiden. Jeg undres om de tenker; ”har jeg egentlig tid til dette?”

Velkommen.

Etter år med avbrekk fra skribleriverdenen gjør jeg comeback. Nytt domene, ny alder og nye tekster er faktumet for dannelsen av den nye siden. Den vil ha et vidt innhold som forhåpentligvis vil fascinere mange mennesker.

Tidligere holdt jeg til på domenet Hiken.no, men som en del av personligjøringen ble domenet funnet og veid for lett. AndersHoltet.com er nå den nye lekeplassen, og jeg håper den faller i smak.

Luften

Space

Det er av og til irriterende hvor relativt tid kan være, mens dens sidebror i menneskets eksistens, rom, står der som den tapre vinner av menneskets sinn – ubevisst sådan.

Med en ingress som ligger utenfor handlings sted, rom og gjerne tid føler jeg allikevel det er på plass å starte in-medias-res. For vekkerklokken som aldri skulle ha ringt slo til igjen. Det er underlig hvordan nattens dype drømmer blir avbrutt av en umiskjennelig lyd – som drar ens dype sinn ut av rimelighetens grenser, og tilbake til den brutale virkelighet. Noen mener at rutiner er en bærebjelke i et godt organisert liv. Et strukturert liv med de lite originale tallene 9-4. Dessverre har vi laget en virkelighet for oss selv som ikke lar oss gå utenfor våre egne trerammer i mer enn ti korte timer, mens de resterende fjorteni timene ofte gjentar Einsteins kloke ord litt for mange ganger.

Allikevel, som de fleste andre individene må man ty til vår særegne skapte virkelighet. For denne dagen er så langt fra en vanlig dag. For en billig penge i senere tid kan man nemlig gjenskape sine ti timers lange øyeblikk. Man kan sveve i fri luft. Langt bort fra alt. I ett SAS-fly kan man liksom se hvordan mennesket streber etter sine vante rutiner, mens man selv, helt avslappet kan lene seg tilbake og nyte seg selv. Sine egne tanker, sine drømmer og sine forhåpninger til det som skal skje.
Det er nemlig en rar følelse å være i luften. Ikke bare fordi tiden går uvirkelig sakte, men man får en følelse av at man har vært der i evigheten. Sammenlignbart med en buss er det så utvilsomt, men det er allikevel noe helt spesielt ved å være fri i åpen luft – med kun noen smale vegger som skiller deg ifra den uendelige evigheten. For når man drømmer, er det spesielt ett sted vi strever etter å komme, så langt opp i luften. Å fly, å være alene i sin egen eksistens.

Jeg er i alle fall godt plassert alene med tre seter for meg selv. Mens jeg lener meg godt tilbake med god musikk på øret kan jeg se ut i evigheten, på menneskeheten, og nyte mine egne tanker mens jeg ser på travle forretningsmennesker som strever etter å få tid til den relative tiden.

Dette innlegget har også blitt lagt gjengitt i GameReactor sitt magasin.