Dette innlegget ble opprinnelig skrevet som en skoleoppgave 07.04.2010.
”Den begynner å bli gammel”, er den første tanken som slår meg idet min eldre versjon av ”Sony Ericsson” av slaget ”well done” lager en buldrende pipelyd som gir en fortreffelig gjengklang i mitt sådan kompakte rom. Uten en entusiasme som ligger på linje med takhøyden tenker jeg med et ubevisst, men samtidig velgjort smil om munnen at det er i dag jeg skal opp og ut i det som trekker hele vår oppfatning av Einsteins minnerike og kloke ord langt frem i hodeskallen. Den relative tiden skal vise seg å være primus motor for de neste timene. Oslo Airport Gardermoen venter.
For mens hanen fortsatt lever ut sine urimelighetsgrenser i drømmene bærer jeg tettpakkede t-skjorter og gensere i en egentlig for liten koffert. På vei inn dørene reflekteres en skummel tanke i en ung sjels hode. ”Det er av og til irriterende hvor relativt tid kan være, mens dens sidebror i menneskets eksistens, rom, står der som den tapre vinner av menneskets sinn – ubevisst sådan.”
Flyplassen er nemlig en slags menneskelig målefaktor, og jeg ønsker å sitere en mann i 25 års alderen som reflekterer mer over tid enn noen annen. ”Alle har sin egen tid”, kan man lese i Erlend Loes kritikerroste roman ”Naiv Super”. En bok som støtter opp min tanke på vei inn døren.
Det er litt fascinerende dette med flyplass. I en relativt stor hall har mennesket klart å samle sammen en solid dose av stress og utålmodighet til en og samme tid. Som sagt, alle har sin egen tid – ikke bare rent fysiologisk, som kan bevises med rene testinger. Men derimot psykisk. Menneskets sinn tenker ubevisst på tid, stort sett hele tiden.
På arbeid vil den relative tiden nok en gang trekkes inn i vår eksistens, og jeg betviler at jeg er den eneste som kan få en åtte timers arbeidsdag til å virke som nettopp en dag. Men i stedet for å nettopp påstå at dette utvilsomt kan ha vært en ”hel dag”, vil jeg heller spørre meg selv; ”kanskje dette var dagen min?”. For hva er egentlig en dag? Om fysiologien beviser at tid er relativ, og at alle har sin egen tid, så vil det kanskje bety at dagen er hva jeg selv gjør den til? Det vil med andre ord si at de gamle, kloke ordene ”carpe diem” nok en gang vil bli alfa og omega i vår eksistens. Kanskje spørsmålet vi ofte stiller våre nærmeste, men også menneske som deler vår oppfattelse av tidens rom; ”hvor god tid har du?” ikke lenger har sin fulle funksjonalitet?
”Hva gjorde du med tiden du hadde?” vil kanskje være et mer passende spørsmål å stille, for det er nettopp dette som vil være aktuelt på dagsorden innenfor moderne filosofering rundt tid. Men viktigst av alt setter denne spotlighten mot et enda viktigere spørsmål. Kanskje min Sony Ericsson ikke er så gammel allikevel?
Tid er, og har alltid vært et spørsmål uten mange svar. Jeg tviholder i alle fall til diktet ”Tiden” av Benny Andersen som ikke er så opptatt av Illustrert Vitenskaps nyeste forskning innenfor atom-ur, men derimot det som virkelig teller i vår realitet, og som jeg nylig belyste. Nettopp hva vi gjorde med tiden vår. For kanskje har vi nådd randen av gjennombrudd innenfor forskning? Kanskje det nok en gang er menneskets egen fornuftige tenkning som nok en gang blir satt på som innbytter for vår forskning.
Jeg sitter i alle fall nå godt plassert mellom to litt eldre og bedrevitende menn på flyet som skal ta meg med til Nordland. Det er rart hvordan følelsen er i flyet. Man føler liksom at alt som skiller deg fra evigheten er noen tynne metallvegger, og virkeligheten har aldri vært så nær. Å fly i et fly kan på mange måter være den store kontrast med det å fly i sine dypeste drømmer, hvor man brått blir avbrutt av vekkerklokken i det som virket som ett sekund. I den harde virkelighet mister man derimot sin oppfatning av tiden, og uansett hvor langt et sekund er, kan man være ett hundre prosent sikker på at flyet aldri vil treffe bakken før du minst aner det.
Tiden er uansett en svært sentral faktor i livet våres, samtidig som den er vanskelig å holde tak rundt, og analysere. Jeg er i alle fall godt plassert i flyet med mine nye, eldre venner. Og mens jeg lener meg godt tilbake med god musikk på øret kan jeg se ut i evigheten, på menneskeheten, og nyte mine egne tanker mens jeg ser på travle forretningsmennesker som strever etter å få tid til den relative tiden. Jeg undres om de tenker; ”har jeg egentlig tid til dette?”
